KONGEFILM: Den nydelige filmen av Truffaut, "Les Quatre Cents Coups" (På vei mot livet) vises på St. Hanshaugen fredag 27. august.
Fransk kongefilm på haugen
Den fantastiske Nybølge-filmklassikeren "Les Quatre Cents coups" av Francois Truffaut vises på Kongene på Haugen-festivalen i år.
Antoine Doinel, spilt av Jean -Pierre Léaud i et kriminelt spennende øyeblikk i filmen.
ST. HANSHAUGEN: I fjor stoppet regnet på magisk vis opp akkurat da visningen av «Cinema Paradiso» av Guiseppe Tornatore startet, og holdt seg heldigvis borte under hele filmen.
Evig magisk og svært ettertraktet er utekinoen på toppen av haugen blitt, og anses av mange som en like viktig del av Kongene på Haugen-festivalen som musikkdagen.
Årets festival går av stabelen 26.- 27. og 28. august. Det blir gratis musikk fra to scener, vorspiel og nachspiel på Collets Cafe, og selvfølgelig film. Filmdagen er fredag 27. august.
Nouvelle vague!
I år beveger Kongene på Haugen som tradisjon tro samarbeider med Arthaus seg mot nabolandet Frankrike, og graver frem en filmklassiker og spillefilmdebut av ingen ringere enn Francois Truffaut.
Han var sammen med blant andre Jean Luc Godard, Alain Resnais, Agnes Varda og Eric Rohmer grunnpilaren i den franske nybølgen på slutten 1950 til 60-tallet.
Regissørene testet ut formspråk og innhold. De tok med seg kameraene ut av filmstudioenes svært så arrangerte verden, droppet stativet og fanget bevegelse, lys og mennesket på en ny måte.
Særlig filmen «A bout de souffle» av Godard eksperimenterte med jump-cuts, snakking direkte til kamera og en mer energisk og improvisert form for dialog og handling.
Rørende om oppvekst
Francois Truffauts semibiografiske debutfilm "Les Quatre Cents coups" (På vei mot livet, på norsk) er mer poetisk og «tradisjonell» i formspråket, og forteller historien om en unggutts, Antoine Doinel spilt av Jean Pierre Leaud, sin vanskelige oppvekst i en verden full av voksne som misforstår han.
Storbyen Paris på slutten av på 50-tallet beskrives gjennom en drømmende skolegutts øyne. Antoine Doinel er en misforstått fjortis overlatt til seg selv i en arbeiderfamilie i Paris på 50-tallet. I stedet for å lese lekser velger unge Antoine å hylle Balzac, noe som fører til en brann, han skulker skolen med kompis René, rømmer hjemmefra, gjøre narr av prester i kjoler (fantastisk morsom scene i filmen, journ.anm.), og blir kriminell i et særdeles originalt ran av en skrivemaskin.
Strenge lærere, fremmedgjorte foreldre, og en tøff hverdag med mange plikter bærer fort over i småkriminelle hendelser, husløshet og møte med politi og ungdomshjem.
Vi snakker om en nydelig film like mye preget av humor som alvor med en ung skuespillerdebutant som bærer filmen elegant. Mange av dialogene i filmen er improvisert frem.
Føljetong
Filmen er starten på føljetongen om Antoine Doinel, i påfølgende fire filmer fra alder 14 til midtlivsmann, Baisers volés (1968), Domicile conjugal (1970) og L'amour en fuite 1979.
Den rørende historien er kjent for å være svært så inspirert av Truffauts eget liv og oppvekst, og sluttscenen i filmen er ved gjentatte ganger blitt referert til i utallige filmer og parodiske sketsjer.
Tittelen på filmen er blitt oversatt fra Les Quatre Cents Coups, (The 400 blows på engelsk), de 400 slagene, til «På vei mot livet» på norsk grunnet en litt vanskelig dobbeltbetydning av tittlen.
Tittelen på originalspråket spiller på utrykket «Faire les 400 coups», som vil si å gjøre alle tenkelige dumheter, leve et liv i kaos, eller feste hele natta, men som også kan bety å ta alt det som må komme.
Filmen vant flere priser, blant annet for beste regi på Cannes-festivalen.
